Å finne bærekraftige løsninger på klimaendringene er en av vår tids største utfordringer. Menneskeheten må tilpasse seg konsekvensene av et klima i endring, samtidig som vi må sørge for at tiltakene vi iverksetter ikke skaper nye problemer for fremtidige generasjoner. Som vi så i kapittel 27.8, kan vi dele klimarisiko inn i fysisk risiko, overgangsrisiko og ansvarsrisiko. Løsningene vi skal diskutere i dette kapittelet svarer mest på de to første: tilpasning (adaptasjon) som reduserer den fysiske risikoen vi vil møte, mens utslippskutt (mitigasjon) og en rettferdig omstilling håndterer drivkreftene bak, og på den måten er med å dempe overgangsrisikoen.
Ikke la dagens løsninger bli morgendagens problemer!
29.1 Bærekraftig problemløsning
Vi snakker gjerne om innovasjon når vi skal finne nye løsninger på problemene vi står overfor. Men hvordan kan vi sikre oss at innovasjonen er en bærekraftig måte å løse problemet på?
En enkel problemløsningsmodell ser ut som følger:
- Et problem er identifisert
- Ulike løsninger på problemet legges frem
- En løsning blir valgt, og implementert
Men det er ikke sikkert at vi faktisk har løst problemet!
Ta elbilen som eksempel:
Transport er globalt ansvarlig for om lag 16 prosent av klimagassutslippene, og elektrifisering av bilparken er ett av de viktigste tiltakene for å begrense den globale oppvarmingen. Norge er verdensledende i elbilsalg, og elbiler slipper ut langt mindre CO₂ når de kjører enn bensinbiler. Men er klimaproblemet løst?
Elbiler er avhengige av store litium-ion-batterier. Litium utvinnes i enorme dagbrudd i Chile og Argentina, der gruvene tapper grunnvann i allerede tørre ørkenområder og ødelegger leveområdene til urfolk (IWGIA, 2023; Mongabay, 2024). Selve gruveprosessen og bearbeidingen av mineralene krever store mengder energi — og slipper dermed ut betydelige mengder klimagasser. Kobolt, et annet nødvendig mineral, utvinnes i store mengder i Kongo under svært kritikkverdige arbeidsforhold, der også barn arbeider i gruvene.
Og hva skjer med batteriene når de er utslitte? Batterigjenvinning er fortsatt i startfasen globalt, og mange batterier havner på søppelfyllinger der de lekker giftige kjemikalier.
Vi har delvis løst ett problem — utslipp fra bilkjøring — men har skapt nye miljø- og rettferdighetsproblemer lenger bak i verdikjeden. Kanskje er ikke det egentlige spørsmålet “Hva slags bil bør jeg kjøre?”, men “Hvordan bør vi organisere transporten i samfunnet vårt?”
En kjent metode for å komme til rotårsaken til problemet er å spørre hvorfor? fem ganger.
29.2 Geofaglige klimaløsninger
Når vi skal finne bærekraftige løsninger på klimakrisen, holder det ifølge FNs klimapanel ikke lenger bare å redusere fremtidige utslipp gjennom ny teknologi og fornybar energi. Vi må også fjerne CO₂ som allerede er sluppet ut. I geofag skiller vi gjerne mellom teknologiske inngrep i geosfæren og naturbaserte løsninger i biosfæren.
Karbonfangst og -lagring (CCS)
Som du lærte i kapittel 22 om karbonets kretsløp, har menneskene brukt de siste par hundre årene på å hente karbon opp fra det geologiske, langsomme kretsløpet (fossil energi), for så å slippe det ut i den raske karbonsyklusen (atmosfæren). Resultatet er den globale oppvarmingen vi ser i dag.
En av løsningene geoforskere og ingeniører nå bruker for å motvirke dette, er å reversere prosessen: Å fange CO₂ før den når atmosfæren, og pumpe den tilbake ned i litosfæren. Dette kalles CCS (Carbon Capture and Storage).
Prosessen kan deles inn i tre hovedtrinn:
- Fangst: CO₂ skilles ut fra eksosgassen ved store industrielle anlegg, for eksempel avfallsforbrenningsanlegg eller sementfabrikker (sementproduksjon frigjør CO₂ fra kalkstein uavhengig av energikilden, så her er fangst den eneste måten å fjerne utslippene på).
- Transport: Gassen kjøles ned og settes under høyt trykk til den blir flytende. Slik kan den fraktes effektivt via rørledninger eller spesialbygde skip.
- Lagring: Den flytende CO₂-en pumpes dypt ned i undergrunnen, typisk 1000 til 3000 meter under havbunnen, for permanent lagring.
Geologiens rolle: En sikker felle Lagring av CO₂ krever helt spesielle geologiske forhold. Geologer leter etter nøyaktig de samme strukturene som oljeindustrien historisk har lett etter, men med motsatt formål: i stedet for å hente væske opp, pumper man væske ned. Vi trenger to lag med ulik bergart:
- En porøs og permeabel reservoarbergart: Ofte sandstein. Denne bergarten fungerer som en svamp med mange små, sammenhengende hulrom slik at det er plass til den flytende CO₂-en, og slik at gassen lett kan presses inn og fortrenge saltvannet som er der fra før.
- En tett takbergart (forseglingsbergart): Ofte skifer eller leirstein. Siden flytende CO₂ er lettere enn saltvann, vil oppdriften få den til å søke oppover. For å hindre at gassen siver opp til havoverflaten og ut i atmosfæren igjen, må det ligge en pottetett bergart som et ugjennomtrengelig lokk rett over reservoaret.
Nede i dypet vil CO₂-en over tid (hundrevis til tusenvis av år) løse seg opp i saltvannet, reagere kjemisk med mineralene i bergarten, og felles ut som faste karbonatmineraler. Gassen forsteines. Karbonet er da trygt tilbakeført til det geologiske kretsløpet.
Langskip og Northern Lights Norge er verdensledende på dette feltet. Norges største klimaprosjekt, Langskip, demonstrerer hele verdikjeden fra fangst til lagring. CO₂ fanges fra industri på Østlandet og fraktes med skip til mottaksanlegget Northern Lights i Øygarden på Vestlandet. Derfra sendes den i et 100 kilometer langt rør ut i Nordsjøen, hvor den injiseres i et sandsteinsreservoar 2600 meter under havbunnen. Anlegget, som startet kommersiell drift på midten av 2020-tallet, tar også imot CO₂ fra tungindustri ellers i Europa.
Naturbaserte løsninger
Mens CCS krever massiv og kostbar industriell infrastruktur, er naturbaserte løsninger tiltak som bruker naturens egne prosesser for å lagre karbon og verne samfunnet mot klimarisiko.
Et av de viktigste geofaglige eksemplene på dette i Norge er myrrestaurering. Myr og torvmarker dekker bare omtrent 3 prosent av jordens landareal, men lagrer nesten dobbelt så mye karbon som alle verdens skoger til sammen. I kapittel 21 lærte du hvordan frossen torv i permafrosten fungerer som et enormt karbonlager. Dette gjelder også myrer som ikke er frosne!
Gjennom historien har man gravd grøfter i norske myrer for å tørke dem ut til skogbruk, veier eller jordbruk. Når myra dreneres for vann, slipper oksygen ned i torven. Da våkner bakteriene til liv, nedbrytningen starter, og myra går fra å være et karbonsluk til å bli en enorm kilde til CO₂-utslipp.
En naturbasert løsning er å tette disse gamle grøftene igjen. Når vannstanden stiger og torven igjen blir mettet med vann, stopper nedbrytningen (og utslippene) nesten umiddelbart, og myra begynner sakte å lagre karbon på nytt.
Bonus: Friske myrer gir oss i tillegg klimasikring helt gratis! De fungerer som gigantiske natursvamper. Ved ekstremnedbør suger myrene til seg vannet og forsinker avrenningen, noe som forhindrer flom og jordskred nedstrøms i dalene. Naturbaserte løsninger løser altså flere problemer på én gang: utslippskutt, klimatilpasning og vern av biologisk mangfold.
Havet (Hydrosfæren): Blått karbon og hav-alkalinisering
Siden havet dekker over 70 prosent av jordoverflaten og allerede er vårt største naturlige karbonsluk (se kapittel 26), leter forskere etter måter å hjelpe havet med å ta opp enda mer karbon på en bærekraftig måte.
Blått karbon er en naturbasert løsning i havet. Det er karbon som fanges og lagres av marine økosystemer. I Norge er tareskoger og ålegrasenger de store heltene. Disse marine plantene vokser ekstremt raskt og trekker CO₂ direkte ut av havvannet. Når biter av taren dør og synker ned i dype, oksygenfattige fjorder, begraves og lagres karbonet der permanent. Å restaurere tareskog gir et tredobbelt pluss: Det binder CO₂, det reduserer den lokale havforsuringen, og tareskogen fungerer som en fysisk bølgedemper som beskytter kysten mot stormbølger og kysterosjon (se kapittel 17 og 18).
Hav-alkalinisering (kunstig forvitring) er en mer teknologisk tilnærming. Her undersøker forskere om vi kan knuse basiske bergarter (som mineralet olivin fra geosfæren) og spre pulveret over havoverflaten. Når disse mineralene løser seg opp, gjør de havvannet mer basisk. Dette motvirker havforsuringen, samtidig som det kjemisk gjør havet i stand til å absorbere enda mer CO₂ fra atmosfæren.
Kryosfæren: Kampen om albedoen
Når vi snakker om å beskytte snø og is, handler det oftest om å redusere globale CO₂-utslipp for å senke temperaturen. Men det finnes også en mer direkte, atmosfærisk klimaløsning: Å kutte utslipp av svart karbon (sot).
Svart karbon er mikroskopiske, mørke partikler som dannes ved ufullstendig forbrenning fra for eksempel skogbranner og tungoljen som brukes i skipstrafikk. Når disse mørke partiklene blåser nordover og legger seg på hvit snø og is i Arktis, skjer det noe katastrofalt med albedoen (som du lærte om i kapittel 4 og 19). Isen går fra å være et reflekterende speil til å bli en mørk flate som suger til seg solvarme.
Siden sotpartikler bare lever i atmosfæren i noen dager til uker (i motsetning til CO₂ som oppholder seg der i hundrevis av år), vil et forbud mot sotutslipp gi en umiddelbar oppbremsing av smeltingen i kryosfæren.
Lokal tilpasning i kryosfæren: Noen steder tyr man til drastiske tiltak for å bevare isen lokalt. I Alpene legges det ut enorme hvite duker over sårbare isbreer om sommeren for å reflektere sollyset og hindre smelting. På Svalbard og i Alaska brukes termosyfonger – rør som trekker varme ut av bakken om vinteren for å fryse permafrosten kunstig fast rundt bygningsfundamenter. Dette er imidlertid lokal symptombehandling og tilpasning, ikke globale klimaløsninger.
Atmosfæren: Klimamanipulering (Geoengineering)
Hva om vi ikke klarer å kutte utslippene raskt nok? Noen forskere og teknologer ser opp mot selve atmosfæren for å finne en teknologisk nødbrems, kjent som geoengineering eller klimamanipulering. Dette handler om å gripe direkte inn i jordens strålingsbalanse.
En av de mest diskuterte (og kontroversielle) metodene er stratosfærisk aerosolinjeksjon (SRM). Teknikken bygger direkte på fysikken bak vulkanutbrudd (som du lærte om i kapittel 22). Akkurat som vulkaner kjøler ned kloden ved å blåse svoveldioksid opp i stratosfæren, foreslås det å gjøre dette kunstig ved hjelp av fly. Dette ville økt atmosfærens globale albedo og senket temperaturen i løpet av måneder. En annen metode går ut på å spraye sjøvann opp i lave skyer over havet for å gjøre dem hvitere, slik at de reflekterer mer sollys.
Men er det bærekraftig? Geoforskere advarer kraftig. Å tukle med strålingsbalansen fjerner ikke CO₂ fra atmosfæren, noe som betyr at havforsuringen vil fortsette for fullt. Enda farligere er det at slike inngrep kan forskyve de globale vind- og nedbørsmønstrene (som du lærte om i kapittel 11). Å kjøle ned Arktis kunstig kan for eksempel føre til at den indiske monsunen uteblir, noe som vil ramme matproduksjonen for over en milliard mennesker.
29.3 Bærekraftige løsninger
I tillegg til å tilpasse oss å leve med de klimaendringer som skjer, må vi redusere utslippene av klimagasser for å begrense oppvarmingen. Her er det avgjørende å velge løsninger som er bærekraftige i et langsiktig perspektiv. Noen viktige prinsipper er:
- Å satse på fornybare energikilder med minst mulig innvirkning på biologisk mangfold
- Å utvikle sirkulære systemer for produksjon og forbruk som minimerer avfall
- Å ta vare på naturressurser som skog, jordbruksland og fiskebestander
- Å fremme livsstilsendringer som reduserer klimaavtrykket, som mer plantebasert kosthold og mindre forbruk
Når vi utvikler løsninger på klimautfordringene, må vi ha et langsiktig perspektiv og vurdere konsekvensene for kommende generasjoner. Vi må unngå å låse oss til teknologier og systemer som kan skape nye problemer i fremtiden, som for eksempel:
- Løsninger som krever store mengder begrensede ressurser som sjeldne mineraler
- Teknologier med ukjente miljø- og helseeffekter, som visse typer kjemikalier
- Systemer som skaper store mengder avfall eller forurensning
Det er altså viktig at vi utvikler nye løsninger som er fleksible, som kan skaleres opp i størrelse, og at det er enkelt å tilpasse løsningene til ulike samfunn. Vi må også sørge for at omstillingen til et lavutslippssamfunn er rettferdig og inkluderende, slik at ingen grupper blir uforholdsmessig hardt rammet.
29.4 FNs bærekraftsmål
FNs bærekraftsmål så dagens lys i 2015. Nå er det bare få år igjen til vi skal nå målene. FNs bærekraftsmål er “verdens felles arbeidplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030”.
FNs bærekraftsmål består av 17 mål og 169 delmål.
Når du har jobbet med Geofag2, så ser du tydelig at bærekraftsmål nummer 7 “Ren energi til alle” og 13 “Stoppe klimaendringene” mer eller mindre er lik kompetansemål i faget. Men for å oppnå det overordnete målet innen 2030, så må alle bærekraftsmålene ses i en sammenheng.
Alle bærekraftsmålene er delt inn i ulike delmål, la oss se på delmålene til bærekraftsmål 13:
 |
Mål 13 Stoppe klimaendringene Handle umiddelbart for å bekjempe klimaendringene og konsekvensene av dem. Målet er å begrense den globale temperaturstigningen til godt under 2 grader celsius. |
 |
Delmål 13.1 Styrke evnen til å stå imot og tilpasse seg klimarelaterte farer og naturkatastrofer i alle land. |
 |
Delmål 13.2 Innarbeide tiltak mot klimaendringer i politikk, strategier og planlegging på nasjonalt nivå |
 |
Delmål 13.3 Styrke enkeltpersoners og institusjoners evne til å motvirke, tilpasse seg og redusere konsekvensene av klimaendringer og deres evne til tidlig varsling, samt styrke kunnskapen og bevisstgjøringen om dette |
 |
Delmål 13.A Gjennomføre forpliktelsene de utviklede landene som er part i FNs rammekonvensjon om klimaendringer, har påtatt seg, for å nå målet om i fellesskap å skaffe 100 milliarder dollar årlig innen 2020 fra alle kilder for å dekke utviklingslandenes behov for å innføre hensiktsmessige klimatiltak og gjennomføre dem på en åpen måte, og fullt ut operasjonalisere Det grønne klimafondet ved at fondet snarest mulig tilføres kapital |
 |
Delmål 13.B Fremme mekanismer for å styrke evnen til effektiv klimarelatert planlegging og forvaltning i de minst utviklede landene og små utviklingsøystater, blant annet med vekt på kvinner, ungdom og lokale og marginaliserte samfunn |
29.5 Tilpasning til klimaendringer
Klimaendringene er allerede i gang, og vi ser konsekvensene i form av hyppigere ekstremvær, stigende havnivå og endrede økosystemer. For å beskytte liv, helse og verdier må samfunnet tilpasse seg disse endringene. Det kan innebære:
- Å bygge fysisk infrastruktur som er robust mot ekstremvær og flom
- Å utvikle varslingsystemer og beredskapsplaner for naturkatastrofer
- Å tilpasse landbruk og matproduksjon til et endret klima
- Å bevare og restaurere naturområder som kan dempe effektene av klimaendringer